TIDEN
VINDUET ER ÅPENT
TIDEN ER NÅ
FUGLER FLYR HØYT
OVER TAKENE
INSEKTER SUMMER
OVER MARKENE
MENNESKENES LATTER
BARNETS SKRIK
BYENS LARM
TIDEN GÅR ALLTID VIDERE
VINDUET KAN IKKE LUKKES

KORRIDOREN
JEG SER DEM NESTEN ALDRI
DE BOR I HVER SIN LILLE LEILIGHET
MED INNGANG PÅ RAD OG REKKE
I DEN LANGE KORRIDOREN,
SÅ BRED AT TO RULATORER
KAN PASSERE HVERANDRE
- HVIS MAN ER FORSIKTIG -
AV OG TIL KOMMER DE UT I KORRIDOREN
- MEN DET ER GANSKE SJELDEN -
DE ER SOM SKYGGER AV SEG SELV,
TRETTE ANSIKTER, TOMME BLIKK
AV OG TIL NIKKER DE TIL HVERANDRE
- MEN IKKE OFTE -
KANSKJE SIER DE “HEI”
ELLER “HVORLEDES STÅR DET TIL”
- MEN IKKE OFTE -
ENSOMHETEN LYSER AV ANSIKTENE.
NÅR DE IGJEN FINNER DØREN
INN TIL SEG
FØRER DEN SISTE DØREN
INN TIL MEG

ENSOMHET
JEG HAR INGEN Å SNAKKE MED LENGER
SÅ JEG KAN IKKE SPØRRE HVA DE SYNS
DE HØRER IKKE MER
IKKE NOE I DET HELE TATT
MINE TANKER BLIR MIN HEMMELIGHET
INNE I MEG
DET ER PÅ EN MÅTE SKREMMENDE
MEN SLIK ER DET
JEG LEVER ET ANNERLEDES LIV
DER BARE JEG HØRER HJEMME
- MIN VERDEN

SKYGGEN
SKYGGEN AV DIG SELV
VISKER UT DIN IDENTITET
DET ER FORGJENGELIGHETEN
SOM VANDRER VED MIN SIDE
OG FØLGER MEG GJENNOM LIVET
TIL DEN I DIN SISTE STUND
FORENER SEG MED DEG

Å ELSKE ER ALT
ERKJENNELSEN BRINGER DEG INN
I DET GÅTEFULLE
DU FØLER IKKE DITT EGET JEG
MEN ET ÅNDELIG FRAVÆR
AV DIN VIRKELIGHET

RØD KJOLE
JEG SÅ HENNE PÅ TEATERET
HUN SATT NOEN RADER BORTENFOR
SNUDDE SEG OG SÅ PÅ MEG
BLIKKENE VÅRE FANT HVERANDRE
VI SÅ INGEN ANDRE – DET VAR BARE OSS
I FOAJEEN MØTTES VI TILFELDIG
BEGGE STANSET. BLE STÅENDE OG SE PÅ HVERANDRE
DET VAR SOM OM VI GLEMTE ALT OMKRING OSS
VARTE DET ETT MINUTT ELLER TO?
HUN SMILTE OG GIKK VIDERE
JEG BLE STÅENDE STUM TILBAKE
DA JEG SNUDDE MEG FOR Å SE ETTER HENNE VAR HUN BORTE
JEG SÅ HENNE ALDRI IGJEN
- MEN HUSKER HUN HADDE RØD KJOLE

HØST
FRA MITT VINDU SER BYEN SYK UT NÅR DET REGNER
DRÅPER GLIR MELANKOLSK NEDOVER RUTEN I LANGE STRIPER
TUNGE SKYER FULLE AV VANN
BRINGER MØRKE INN I STUEN
JEG SER BLADER PÅ TRÆRNE FULLE AV TÅRER
KASTER SPEILBILDER I VÅT ASFALT
DET ER PÅ TIDE Å TENNE LYSET

SAVN
DET ER NOE JEG SAVNER, NOE JEG IKKE HAR HATT HELE LIVET
DET HAR LIGGET DYPT INNE I MEG
UBEVISST HAR JEG SKJØVET DET VEKK
DET HAR BARE KOMMET FREM NÅR JEG IKKE HAR TENKT PÅ DET
I EN PLUTSELIG LENGSEL ETTER ET MENNESKE
EN FAR SOM DØDE DA JEG VAR FEM ÅR
DET ER LETT Å SKRIVE ORDET SAVN
MEN VANSKELIG Å BESKRIVE

MØTE MED VÅREN
DET ER SOM ET EVENTYR
NÅR EN GAMMEL MANN BLIR INVITERT TIL EN KJØRETUR
NÅR VÅREN ER DER
SYNET AV ALT DET GRØNNE, BLOMSTER OG TRÆR
HVORFOR HAR HAN IKKE OPPLEVET DET
SÅ INTENST
FØR HAN I RULLESTOL FÅR KOMME UT Å SITTE I EN GRØNN OASE

TANKER
ALDEREN BRINGER TILBAKE DINE UNGDOMS TANKER
ALT SOM HAR SKJEDD I ÅRENES LØP BLIR FJERNT
TIL SIST ER DET INTET

GODHETEN ER LATTER I VINDEN
LYSENDE SMIL ER SOLSTRÅLER
SOM VAKRE SPEILBILDER
MØRKE TANKER DRIVER
SOM SKYER FOR SOL
NAKKER BØYER SEG – VILJESLØS
DU SKAL VITE AT MENNESKENE
GJENKJENNER SEG I DEG

OM ARV
ARVEN EFTER FORELDRENE VAR EN GAMMEL, SLITT PUNG
DEN INNEHOLDT NITTEN KRONER OG FEMTI ØRE
KLOKE FORELDRE
SKUFFEDE BARN

SMILET
HUN VENTET PÅ TRIKKEN
LYSHÅRET MED BLÅ ØYNE
HVIT BLUSE, GRØNT SKJØRT
STEG NØLENDE INN
LITT ENGSTELIG I BLIKKET
HOLDT TRIKKEKORTET HARDT I HÅNDEN
SÅ ETTER BILETTAUTOMATEN
HUN STOPPET I MIDTGANGEN
LIKE VED DER JEG SATT
JEG FULGTE HENNE MED ØYNENE
SÅ HENNES USIKKERHET
REISTE MEG OG HJALP HENNE MED KORTET
HUN SATTE SEG OVENFOR MEG
FOMLET LITT MED VESKEN
SÅ AV OG TIL UT AV VINDUET
EN GANG VENDTE HUN BLIKKET HUN MOT MEG
GA MEG ET USIKERT SMIL
JEG SMILTE TILBAKE
ETTER NOEN HOLDEPLASSER REISTE HUN SEG FOR Å GÅ UT
VED UTGANGEN SNUDDE HUN SEG Å SMILTE
JEG SKULLE HA FULGT ETTER
MEN GJORDE DET IKKE

TIL MIN TV
DU ER EN STEMME I ET ENSOMT ROM
DU ER DER OG ER DER IKKE
DU SNAKKER OG VISER MEG BILDER
DU ÅPNER EN VERDEN UTENFOR MIN LUKKETE DØR
DU ER VENN JEG KAN BE INN VED Å TRYKKE PÅ EN KNAPP
OG SOM GÅR NÅR JEG TRYKKER PÅ SAMME KNAPP

HUKOMMELSEN
HUKOMMELSEN, HUKOMMELSEN,
HVA GÅR DET AV MEG.
BEGYNNER JEG Å GLEMME?
DET VAR IKKE SLIK FØR
- EN TILFELDIGHET KANSKJE -
Å JO, NÅ HUSKER JEG DET,
SELVFØLGELIG VAR DET DET
AT JEG IKKE HUSKET DET DA
- MERKELIG -

DET ER MENNESKELIG IKKE Å VÆRE HELT LYKKELIG
ELLER HELT ULYKKELIG
HVA ER JEG,
HVA VIL JEG VÆRE
DET EVIGE DILEMMA

LYDEN AV NATTEN ER INNE I MEG
SOM ET EVIG SUS AV INTET
LIGGER Å LYTTER TIL INGENTING
STILLHET

FORVENTNING
TREET PÅ PLENEN FORAN DEN STORE ELDREBOLIGEN
NAKNE GRENER STREKKER SEG MOT HIMMELEN
VÅRENS FØRSTE GRØNNE BLAD GIR HÅP
KANSKJE TIL ET BEDRE LIV
ETTER VINTERKULDE
SMÅ SMIL I GAMLE ANSIKT