Minnenes poesi.
Knut er blitt 94 år. Hodet er klart som alltid, men kroppen begynner å bli sliten. Nå har han fått tildelt en liten omsorgsbolig. Men sjel og hus er fulle av minner fra et langt liv. Hva skal han ta med seg til det som kanskje blir siste stoppested?
Knut Andersen er 94 år og min far. Han skal flytte fra stor byleilighet til kommunal omsorgsbolig. Den gamle leiligheten er fylt av minner og gjenstander fra et langt liv. Det han har omgitt seg med er også det han alltid har snakket om: arven fra sine foreldre, ungdomsår med reising, hustru og barn, det yrkesaktive liv og alt det merkelige han fant på etter at han ble pensjonist.
Flytteprosessen innebærer en enorm opprydningsjobb. Sammen med meg og et kamera begynner far å gjennomgå gjenstander, fotografier og annet som tilhører hans liv, men også mitt siden vi har delt 60 år.
Han ønsker en forandring, men er engstelig for hva den kan innebære. Nå skal det i alle fall bli slutt på fyring, og angst for ikke å ha nok ved. Bena svikter. Han er svimmel. Livet foregår innendørs – alene.
Slik tegnes et bilde av et menneske og en tidsepoke som forsvinner med ...
