Minnenes poesi.
Knut er blitt 94 år. Hodet er klart som alltid, men kroppen begynner å bli sliten. Nå har han fått tildelt en liten omsorgsbolig. Men sjel og hus er fulle av minner fra et langt liv. Hva skal han ta med seg til det som kanskje blir siste stoppested?

Knut Andersen er 94 år og min far. Han skal flytte fra stor byleilighet til kommunal omsorgsbolig. Den gamle leiligheten er fylt av minner og gjenstander fra et langt liv. Det han har omgitt seg med er også det han alltid har snakket om: arven fra sine foreldre, ungdomsår med reising, hustru og barn, det yrkesaktive liv og alt det merkelige han fant på etter at han ble pensjonist.

Flytteprosessen innebærer en enorm opprydningsjobb. Sammen med meg og et kamera begynner far å gjennomgå gjenstander, fotografier og annet som tilhører hans liv, men også mitt siden vi har delt 60 år.

Han ønsker en forandring, men er engstelig for hva den kan innebære. Nå skal det i alle fall bli slutt på fyring, og angst for ikke å ha nok ved. Bena svikter. Han er svimmel. Livet foregår innendørs – alene.

Slik tegnes et bilde av et menneske og en tidsepoke som forsvinner med ham. Gradvis gjør far seg ferdig med sitt gamle liv. De svarte søppelsekkene fylles. Han kaster personlige ting. Det jeg trodde betydde mest, var kanskje likevel ikke så viktig.

I ”godstolen” sitter han og skriver dikt – en syssel han begynte med for to år siden. I diktene oppsummerer han livet. De handler om kjærlighet, om et liv som ikke ble helt som han hadde trodd, og om alt en gammel mann ikke lenger kan gjøre.

”Det er så meget jeg ikke får se.
En vik der sjøen går mellom svaberg.
Glitring i vannet
tang som duver – blankt og vått.
Kvinnen i sommerlig kjole med bare føtter i sanden.
Barn som leker på stranden.
Synet av alt som har brent seg inn i mitt sinn.
Det er så meget jeg ikke får se,
for tiden løper ut etter et langt liv.”

Påkjenningen med flyttingen ble stor. Fullstendig utslitt faller han etter 3 dager i den nye leiligheten. Lårhalsbrudd, to operasjoner og sykehusopphold er nær ved å ta knekken på ham. Men han kommer seg. Det noen knapt trodde var mulig skjer: Han sitter igjen i ”godstolen”, ser på TV og skriver nye dikt. Livet er forandret. Det er nåtiden som opptar ham.

Far har forsonet seg med livet som det ble, og nå kan han snart gå med stokk i gangene. Kanskje ute på gaten til sommeren? ”Så lenge livet utfordrer meg, vil jeg fortsette å se fremover.”
(Stig Andersen)

Eldrelinker