Knut Andersen er faren min. Han er født før 1. verdenskrig – i 1913. Merkelig å tenke på at han har opplevd nesten hele 1900-tallet, og nå er på vei inn i den 21. Århundre. Alt lå an til at faren min skulle overta et stort mekanisk verksted i Larvik. De laget broer og strøm-master. Men dette skjedde ikke fordi hans far – min farfar – døde av spanskesyken i 1918. Det ble andre i familien som overtok driften. Hva skulle en ung mann gjøre? I stedet for å sitte og vente på skjebnen oppsøkte han den selv. Far kjøpte en 750 ccm Harley Davidson av en skogvokter som hadde kjørt motorsykkelen uten olje. Far fylte olje på den og ga seg i vei gjennom mellomkrigstidens Europa. På sin vei fikk han se der Dicke – tjukkasen Hermann Göring – tale fra et hotellvindu i Tyskland. Han kjørte over Alpene i snøstorm uten lue eller hjelm. Han kom til Spania sammen med en tysk kamerat Ernst Rapp som senere endte på øst-fronten, men som han stadig har kontakt med. I Spania forelsket far seg i unge, spanske senoritas og kjørte om kapp med spansk politi gjennom Madrids brede gater en tidlig morgenstund.Så kom 2. verdenskrig, og far rakk akkurat hjem før grensene ble stengt. Illegalt arbeid gjorde at han måtte flykte til Sverige, og der giftet han seg med min mor. Så kom jeg – en av de såkalte frigjøringsbarna – i 1946.Far er en urolig sjel som aldri har funnet seg til rette innenfor trygge rammer. Dette preget også hans omflakkende arbeidsliv: Han startet en lite konfeksjonsfabrikk for barne klær, åpnet en butikk i Parkveien 1 i Oslo. I 1950-årene var han også statist ved Det Nye Teater.Vi bodde i et stort, eldgammelt hus på Blommenholm. Det hadde vært min oldefar – komponisten Ole Olsens hjem. I stallen bodde et kunstnerektepar, og slik ble vårt liv og hans interesse knyttet til bildene kunst. Jacob Weidemann var der og sloss, og mange andre kjente blant datidens kunstnere. Slik begynte far å selge bilder, og det var dette som til slutt skulle prege hans yrkesaktive liv.
Nå er Knut 94 år og har egentlig ingen ting å se frem til, som han sier – bortsett fra å glede seg over små hendelser i hverdagen. Den kanskje viktigste gleden er å skrive dikt. Dette begynte han med for et par år siden, og er som en slags oppsummering av et langt liv – hans eget liv. Resultatet er blitt en liten diktbok som han fikk trykket i desember i fjor. Det ble en fin julegave til familie og venner, og en markering av at Knut Andersen stadig er til… (Stig Andersen)